Historien

Ellen forteller: Mine besteforeldre Margit og Rolf kjøpte Andersrød i 1953 for 17. 000 kr. Den gangen var det vanskelig å få seg hus, og de var så glad for å få tak i dette flotte stedet, langt ute på landet.

Huset er fra 1943 og ble bygget opp igjen etter en brann under krigen. Eiendommen ble skilt ut fra Røed Gård, når min mormors onkel kjøpte Røed gård, før Mamens. De het Schwensen, og solgte huset til mine besteforeldre. Om det har vært en husmannsplass før de eide, har jeg ikke greid å finne ut.

Det var utedo i uthuset til Siritunet og de hadde høner, en umulig gris, 60 frukttrær og bærbusker. Det gikk ikke buss og det var ingen hus på Tronvik.

Familien Nordang besto av Margit, Rolf og deres barn Siri og Ivar. Dette var et hjertevarmt hus hvor det alltid var plass til alle. Det var trange tider og mange i familien kom på feriekoloni, var på «avlastning» og alle ble tatt imot med åpne armer.

En sommerdag ved flaggstangen på Andersrød. Fra v: far Rolf, tante Gunne, oldemor Helga, meg Ellen og mor Margit.

Jeg husker oldeforeldre, søsken av mine besteforeldre, det var venner, fettere og kusiner av min mamma, og etter hvert venner av oss barnebarn.

Moren min savnet Hølen og fortsatte på skolen på Kambo til hun begynte på gymnaset. Hun satt på med far og gikk hjem fra Kambo hver dag. Om vinteren når det var mye snø satt hun og ventet på skolestua på Kambo til far var ferdig på jobb på bilfabrikken Troll, hvor han var direktør.

På Andersrød satt latteren løst og skjennepreknene var få, kanskje ingen. Hvis det gikk hett for seg blant oss barna, ble vi sendt ut for å løpe 10 ganger rundt huset. Det gjorde vi svært så entusiastisk og (mor)far tok tiden  (eller kanskje ikke;-) )

Her fulgte vi livets gang på alle måter. Vi barna var med på alt.
Det var aldri et ord om at vi gjorde noe galt eller at vi ikke var nyttige. Her var alle bidragsytere og var viktige for fellesskapet. Vi satte poteter, der sandkassa er nå. (Der sto det gamle hovedhuset på eiendommen, det ble flyttet til Kasestranda lenge før krigen). 
Vi fråtset i jordbær, urter, grønnsaker og all frukten. Vi spiste plommer så magen formelig sprakk, eller gassen slapp ut i en fart ( les fis) og vi hadde kirsebærsteinkrig. Da spiste vi så mange kirsebær vi klarte og skjøt steinene ut av munnen i en vill fart. 
Det var mamma kanskje ikke så fornøyd med. Mye lilla flekker på tøyet.

Vi plukket nedfallsfrukt til Askim, i bøtter og spann. De eplene som hang på trærne ble varsomt pukket ned og sortert og lagt i eplekjelleren.
Da hadde vi epler til lenge etter jul. Mor var nede hver dag og tok ut råtne epler.
Kjelleren var det skumleste jeg visste, men også et rike for seg selv, bare vi fikk skrudd på lyset.
Her var hermetiserte vidunderligheter i alle farger og fasonger, hvit og rød rips, gule og røde 
stikkelsbær, jordbær og bringebær på glass og flasker. Det var selvplukket hermetisert sopp, krydder, 
poteter fra Grønli. Og den følelsen når jeg fikk gå i kjelleren og hente det jeg ville ha til dessert…

Der sto også familiens oppsamlede møbler fra Hafslund Hovedgård, hvor mine besteforeldre bodde, skrivebordet og kistene fra Skrivargarden i Nordfjord etter fars familie. Det var et eget levende rike for oss barna.

Og utallige var eventyrene mor(mor) fortalte om kvistene i taket i 2.etg. Eller under et tre i Grønliparken, eller om vi lå på ryggen på Røedsåsen og så på skyene.

For et barndomsrike det var og har fortsatt å være.

Foreldrene min overtok huset i 1988 og bygde på og om. Søsteren min Camilla vokste opp på Andersrød sammen med foreldrene mine til de ville ha mindre hage og stelle med. Da valgte Geir og jeg å kjøpe Andersrød i 2002 for at dette skulle fortsette å kunne være et eldorado og et godt sted for barn å være og vokse opp. Også for at det skulle kunne oppleves av flere enn bare oss nærmeste.

På trappa på Margitstua: foran fra v: Rolf Arne broren min, meg, Rolfen, Siri, Margit, farmor Borgny og så vidt onkel Ivar.


Skrevet av Ellen Margrete Nordang Mølmen